Hvem skal egentlig feminismen og likestillingskampen inkludere?

8. mars-feiringen er vel overstått, og nå som vi har landet litt etter den fantastiske og hektiske dagen, er det på tide å publisere appellen vi i Vaya Con Vulva holdt på Rådhusets 8. mars-frokost og som innledningen til vårt eget arrangement på Teateret. Her er altså manuset i sin helhet.

Betraktninger rundt 8 mars – Vaya con Vulva // Mirjam og Kaisa

8 mars. De første assosiasjonene vi får er kvinnekamp, likestilling og kampen for like rettigheter mellom menn og kvinner. Vi tenker på andre ting også, som Camilla Collett, Sufragettene, Simone de Beauvoir, og Judith Butler. Men vi tenker også på Henrik Ibsen, Jens Bjørneboe og Espen Esther Pirelli Benestad.

Vi tenker på feminisme; begrepet som for oss har satt ord på en kamp mot undertrykkelse og urettferdighet. Å studere feminismen nærmere har vist oss at det finnes et vanvittig stort felleskap som jobber mot mindre undertrykkelse og større mangfold, men jo mer vi har lest og satt oss inn i begrepet, forstår vi at det finnes tusen forgreninger av feminisme. Spekteret er så stort at enkelte av forgreningene ikke en gang ligner på hverandre.

Begrepet feminisme har i den siste tiden forvirret oss stort. Vi vet at ikke feminister er en homogen gruppe, så derfor tillater vi oss i dag å stille spørsmål ved deler av den. Vi opplever at enkelte feministiske forgreninger jobber mer mot hverandre en med hverandre, på grunn av ulike fanesaker.

Derfor stiller vi dere spørsmålet; hvem skal egentlig feminismen og likestillingskampen inkludere? Handler det bare om kvinner vs menn? Hva med transpersoner og LHBTI-folk. Hva med menn?

Vi fant vår gren i jungelen av feminisme i interseksjonell feminisme. Vi regner med at dere alle vet hva dette begrepet innebærer, men vi gjentar likevel definisjonen til Store norske leksikon: Begrepet interseksjonalitet viser til hvordan sosiale kategorier som kjønn, rase, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne kan samvirke og påvirke personers leve- og livsvilkår.

Så kort sagt handler intersesjonell feminisme om å forene de kreftene som jobber for likestilling, og belyse den skjeve fordelingen av privilegier. Etter å ha fulgt med på norsk feminisme har vi merket oss at noen av oss bruker begrepet feminisme som et synonym for ren cis-kvinnekamp, (altså kvinner som fikk tildelt juridisk kjønn som kvinne ved fødsel, betrakter seg selv og omtaler seg selv som kvinne. )

(Med tanke på privilegier, er kanskje en svart mann mindre privilegert enn en hvit kvinne i Norge? Vi har den siste tiden hørt flere stemmer fra menn som har byttet navn til et norsk klingende navn, i håp om å bli tatt inn til intervju. )

Og ja 8 mars er en kvinnedag, og vi ønsker å hedre de som har kjempet for oss. Men vi ønsker også å utfordrer dere til å inkludere flere perspektiver i likestilling. Du syntes kanskje det er rart at vi kommer med en utfordring om dette på denne dagen, men i Kristiansand, i likhet med en del andre byer, er ikke transpersoner inkludert, på den måten at de ikke har stemmerett i 8 mars komiteen. Dermed var ikke Kaisa stemmeberettiget ettersom hen ikke identifiserer seg som kvinne, og for Kaisa er 8. Mars like viktig for som 17. Mai, så det føltes neglisjerende og absurd å ikke kunne være med.

Derfor har vi i Vaya Con Vulva bestemt oss for å lage vårt eget arrangement med fokus på interseksjonalitet, for å inkludere alle likestillingskrefter av alle kjønn og etnisiteter. For skal ikke feminisme gagne alle? I følge store norske leksikons definisjon av feminisme er hele målet å nå frihet, likestilling og rettferdighet for alle kjønn.

Vi har valgt å fokusere på et par temaer vi savner i likestillingensdebatten: Transpersoner, Kroppspositivisme vs. skjønnhetstyranniet, antirasisme og inkludering av flere etnisiteter og de eksisterende klasseskillene i Norge.

Og bare så det er sagt, vi har ikke titler som tilsier at vi skal stå her i dag og prate om disse temaene til dere, men når vi først står her, benytter vi selvfølgelig sjansen, for vi ser på oss selv som aktive borgere i et samfunn vi ønsker å endre til det bedre.

Transtematikk

Etter å ha truffet en del mennesker som også interesserer seg for feminisme, av de årsaker at de kjenner de ikke har råderett over egen kropp og eget liv, satt vi oss nærmere inn i deres perspektiver. Dette ga oss gåsehud. Tenk at det i Norge i dag finnes mennesker blant oss som kjenner seg umyndiggjort og ikke har råderett over egen kropp. Disse menneskene befant seg ikke så langt fra våre liv. Vi har mennesker i nære relasjoner som har opplevd dette på kroppen sin. Våknet opp på en sykeseng hvor alvorlige inngrep er gjort under narkose uten deres samtykke. Vi snakker om Transpersoner.
I 2016 fikk vi gjennom et livsnødvendig tiltak for transpersoners levevilkår, vi fikk endre det juridiske kjønnet uten å utsettes for tvangskastrering. Dette har vært en fanesak i miljøet i mange år. Behandlingen av transpersoner kan minne om levevilkårene for homofile i Norge før 1972. Men dette skjer i dag, i 2017. Veien er enda lang å gå, et tema som er rimelig hot topic om dagen med tanke på Arbeiderpartiets forslag om en tredje kjønnskategori, har kommentarfelta kokt. Vi vet at vi står her i dag og snakker til ressurssterke personer i posisjon, vi utfordrer derfor dere til å ta debatten i deres partier/grupper/foreninger eller lag, om å få innført et tredje kjønn.

Vi mener at et tredje kjønn øker livsvilkårene for en gruppe mennesker i Norge betraktelig. Om et tredje kjønn blir innført i Norge, som i andre land i Verden, vil ikke dette gå på bekostning av menn og kvinner. Det vil bare øke livskvaliteten for en haug med mennesker.

Vi håper dere tar debatten, og stiller krav til deres politikere, og ha i tankene at dere tar et valg som kanskje ikke går på vegne av deg selv. Som likestillingshistorien forteller oss, er likestilling politikk. Vi får ikke framskritt før vi får politikerne på laget.

Kroppspositivisme

Mennesker med alle slags kropper må kunne avbildes! Store kvinner kan ikke alltid framstilles som ”modige” og ”tøffe” fordi de avbildes lettkledd, mens slanke damer brukes som reklame for «dette bør du pakke i strandvesken!» Alle kropper er normale kropper! Vi tror at noe av det mest radikale feministiske statementet du kan gjøre i dag, er å elske deg selv. Det er en stor og mektig industri som er avhengig av vår usikkerhet. Dette profiterer noen sterkt på. Her rammes alle kjønn. Om folk hadde elsket seg selv, hadde ikke denne industrien tjent penger på vår usikkerhet. Da hadde vi ikke hatt flere kjønnsleppereduksjoner, lidende på legevakta etter kroppslig svikt etter for hard cross-fit trening og vi hadde ikke slitt med mobbing på grunn av utseende. Vi tror på å bekjempe skjønnhetstyranniet med å eksponere folk med alle typer kropper.

Altså: Bekjemp kropp med mer kropp!

Antirasisme

Dette begrepet og temaet er vi litt ustø på. For vi oppdager stadig at det er vanvittig mye vi ikke kan, og vet. Derfor har vi til kveldens arrangement et samarbeid med LUNAR, som er sjukt rutta på disse temaene. Men vi vil allikevel benytte anledningen til å si noe om det her.

I 2015 måtte Norge, som alle andre nasjoner i Europa ta stilling til flyktningspørsmålet. Hvor mange flyktninger kunne vi som nasjon klare å motta? Hvor godt rusta er vi til dette? Regjeringen svarte med å danne en ny ministerpost. Innvandring og integrerings minster, vi fikk Sylvi Listhaug. Listhaug sitter selvsagt ikke alene i beslutningene som omhandler innvandring og integrering, men hun er personen regjeringen valgte som ansikt i disse beslutningene. Det er over ti millioner syrere på flukt, hvor mange skal Norge ta imot? Tallet var klart, vi skal ta i mot 8000 kvoteflyktninger fordelt over de neste tre årene. Dette tallet kan du være enig i og uenig i, men når regjeringen har besluttet dette må vi i iallfall gjøre vårt ytterste for at disse menneskene blir tatt godt i mot, og at de får den beste behandlingen vi kan tilby.

Listhaug som vår minister i sin post burde være et eksempel for oss, en minister for folket. Hele folket i Norge. Men med uttalelser som: De som kommer til Norge må tilpasse seg samfunnet vårt. Her spiser vi svin, drikker alkohol, og viser ansiktet vårt. Man må innrette seg etter de verdier, lover og regler som er i Norge når man kommer hit. Lik og del!
Da Norge blir beskrevet i internasjonale medier som verdens strengeste land når det kommer til innvandring og asylpolitikk, det refereres til en sak hvor en Afghansk gutt på syv år blir sendt ut etter fire år i Norge. Listhaug bruker dette som et positivt utfall av politikken hun fremmer. Vi sender signaler ut i verden om at det ikke er lett å komme inn i Norge, Lik og del! Kristoffer Joner mener Listhaug fryder seg over andres ulykke. Vi er ikke helt uenig. Om hun ikke fryder seg over andre ulykke gir hun i hvert fall et stort tolkningsrom for denne oppfatningen.

Med lik og del mentaliteten til Listhaug på Facebook har det egget opp til heftige diskusjoner om hvilke holdninger hun signaliserer, disse holdningene får sitt uttrykk under statusene hennes. Hatretorikk, i verste fall drapstrusler mot innvandrere og listhaugs menings motstandere. Listhaug er også kritisert for å la kommentarer som dette stå for lenge. Hvilket språk legitimerer man da? Språk er som vi vet en viktig faktor til holdningsendring. Hvilke holdninger skaper man da?

NRK supernytt presenterte en problemstilling for barna den 13 februar i år. «Må Lucia alltid være en lys jente?» Dette opplevde vi problematisk fordi dette spørsmålet indikerer at Lucia må være en jente, og at barna kan svare nei på spørsmålet. Noe som også skjedde. Kaisa sin datter fortalte dagen etter at i hennes barnehage fikk hun lov til å gå Lucia, selv om hun er brun. Dette gjorde utrolig vondt.

Kristiansand er et interessant eksempel når vi snakker om høyreradikale holdninger. Vi belemrer ikke Listhaug som ansvarlig for dette, men det er likevel interessant å se at høyreradikale miljøer har fått en stor oppblomstring siden 2015. Og som minister for et helt folk mener vi Listhaug har et ansvar for språket hun bruker, om ikke hun er obs på dette signaliserer hun ikke at hun er en minister for oss alle.
På sørlandet har vi en del ureint mel i posen når det kommer til fremmedfrykt og fremmedhat. Under andre verdenskrig var NS størst i landet i en del kommuner på Sørlandet. På 80-tallet herjet FMI (folkebevegelsen mot innvandring) i sørlandske byer. Og nå har vi Nordfront, Pegida, SIAN med flere. Og størst oppslutning har disse gruppene på Sørlandet. Som de fleste av oss vet, har Nord Front satt sine spor i Kristiansand. Disse holdningen må vi sammen bekjempe.

Dette er en by for dens innbyggere, hvor barn og voksne av alle farger og kjønn skal føle seg trygge i gatene. Dette tryggheten utfordrer Nord Front. Og vi må ikke feie dem under teppet. Vi må ta det høyst alvorlig at de av oss blant oss som sympatiserer, eller stiller seg bak Nord Fronts nynazistiske holdninger, mener det helt reelt! Om vi avfeier dette som ren svada eller en liten ubetydelig trussel gir vi det større grobunn. Uten å kalle Donald Trump eller Marine le Pen for nynazister er det få som trodde mennesker med så hard og ekskluderende retorikk skulle få lang levetid i de politiske systemene. Men frykt virker. Er man redd nok, og blir fortalt de samme tingene lenge nok, tror man til slutt på det. Vi må ta på alvor at mange av oss på Sørlandet er så redde at vi mener Nord front har rett.

Klasseskiller

Dette er et stort tema, og vi har ikke tid til å ta for oss våre tanker i dybden på dette tema. Det er av klasseskillet vi får ulike privilegier. Som priviligerte nordmenn lever mange av oss med den oppfattelsen av at det ikke finnes klasseskiller i Norge. Dette er vi sterkt uenig i. Sosiale forskjeller eksisterer, vi ser stadig økning mellom fattige og rike og vi har en ujevn fordeling av de som sitter på privilegier, og de som mangler dem, og vi tror at samfunnet ofte stiller de samme kravene til begge disse gruppene.

Avslutning

Vi er kjent for å ha store hårete mål, vårt mål er å jobbe for et rausere mer inkluderende og varmere samfunn som våre barn kan vokse opp i. Vi mener på ingen måte at vi må glemme kvinnekampen, vi har fått flere eksempler på hvor viktig det er å opprettholde den, f.eks da vi på nytt for få år siden måtte ut i gatene å forsvare retten til selvbestemt abort. Men, vi tror ikke at ved å kjempe for flere menneskers rettigheter og frihet, at kvinnekampen vil bli gravlagt.
Det er naturlig at fanesaker endrer seg i takt med hvordan et samfunn

utvikler seg, vi tror tiden er moden for å inkludere flere perspektiver i feminismen. Store ting har skjedd i likestillingens navn før i Kristiansand, sørlandets store dronning med stor d, Camilla Collett skrev nordens første feministiske fanzine her, ”Forloren Skilpadde”.
Likestilling kommer ikke av seg selv, vi må kjempe for den, og aldri gi opp eller sove i timen. Derfor vil vi avslutte med et sitat vi føler beskriver feminismens ånd i kampen for et mer rettferdig samfunn.

Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv» ( Jens Bjørneboe)

Photo: Jon Ivar Fjeld / PAX

Jens Bjørneboe. Photo: Jon Ivar Fjeld / PAX

Selfie med ordfører Harald Furre på 8. marsfrokost på Rådhuset

Selfie med ordfører Harald Furre på 8. marsfrokost på Rådhuset

No Comments

Leave a Comment